RSS

Unnskylde?

Må jeg unnskylde min bror for det han gjorde? Han har sikkert lært sin oppførsel fra et sted og dermed ikke hatt det så lett selv. Det viser kanskje enden på livet hans også, overdosen. Må jeg unnskylde han for å oppføre seg som en dritt fra vi var små begge to? Han var maks 9 år i de første minnene jeg har som involverer han. 9 år er ikke stort… Han gjorde ting en 9 åring ikke burde ha visst om. Må jeg da unnskylde han? Kan jeg være sint på han for det han gjorde? Jeg kjenner ikke sinne. Jeg kjenner ingen følelser, bare ubehag i kroppen i større eller mindre grad.

 
1 kommentar

Skrevet av den 22. oktober 2013 i Uncategorized

 

Utrygg i trygge omgivelser

Det er ikke greit å sitte i sofaen hjemme i min egen stue, gjennomsvett av angst. Jeg prøver å få tak i hva som skjer, men det veksler mellom kaos og helt tomt.
Jeg har strikketøyet i fanget og tror jeg koser meg med det, men hvordan er det mulig når angsten holder på å spise meg opp?
Jeg skjønner ikke alltid (les:sjelden) hva som skjer og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.

 
3 kommentarer

Skrevet av den 17. oktober 2013 i Uncategorized

 

Dødsangst

Jeg så ett eller annet på tv for en stund siden, husker ikke om det var film eller hva det var eller hva det handlet om. Jeg husker bare at det var et barn som trodde at hun skulle dø og det var rett før det gikk galt. Da gikk det opp for meg at den følelsen er det noen på innsiden som kan. Jeg vet den er der, men jeg kan ikke fremkalle den eller kjenne på den.
Jeg føler at den oppdagelsen er en liten brikke i et uendelig stort puslespill. Kanskje et lite skritt i retning av å tro på historien min. Historien er der, men i følge kritikeren så er den bare løgn og rar fantasi.
«Det som ikke er sagt er ikke virkelig» har fått være hovedregel i alle år. Kanskje jeg skal prøve å utfordre denne regelen og si litt av gangen. Kanskje det da blir virkelig (vondt og virkelig) og kanskje jeg da kan legge det bak meg.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 11. juni 2013 i deler, dissosiasjon

 

Søvn igjen

Har vært hos psykologen idag. Temaet var for det meste søvn. Sover minimalt om dagen og er ganske så utslitt, men på kvelden så er det full nekt på å sove og jeg tror vi fant ut litt av årsaken i dag. Det er flere små redde på innsiden som ikke skjønner hvor her og nå er. I natt var det stadig en som ropte på hjelp og det blir slitsomt i lengden. Jeg burde da skjønne at jeg må trøste og roe den redde ned, men det er egentlig sjelden jeg faktisk husker at det er en mulighet. Stort sett gjør jeg det jeg kan for å ignorere, ubevisst. Så fort jeg hører noe støy så finner jeg på noe for å aktivisere meg selv, lese, spille osv. Ofte så kommer jeg meg ikke i seng uten egentlig å skjønne hvorfor jeg ikke klarer å legge meg. I dag kom det frem at de større delene er lei av all støyen og at den enkleste måten å roe de små ned på er ved faktisk å bli oppe. Da har de små bedre kontroll og alt er roligere. Det eneste problemet er at jeg blir utslitt. Logisk grunn egentlig og rart å få det forklart uten å være en del av den logikken.
Nå er alarmen satt på hver kveld med beskjed om å sjekke innover hvordan ståa er og samtidig fortelle hvor og når her og nå er. Fortelle at de små ikke har noen grunn til å være redde, at livet er trygt nå. En fascinerende enkel fremgangsmåte og jeg får helt hetta for å gjennomføre. Jeg burde jo være i stand til å gjøre noe så enkelt, men jeg ser utfordringer i å nå frem til de små og få de større til å samarbeide. Jeg trenger søvn så jeg håper at dette med litt trening kan fungere.

 
1 kommentar

Skrevet av den 21. januar 2013 i deler, dissosiasjon, fobi, søvn

 

Dagen i går

Dagen i går gikk med til å fortrenge hvilken dag det var. 8 år er det siden han døde og det er rart å tenke på. Han døde som en helt annen enn den person som har dukket frem fra minnene i disse årene som har gått. Glemt og fortrengt var vårt «forhold» fra da jeg var liten. Jeg husker fortsatt ikke mye, men bildene jeg ser viser nok til at dagen i går blir vanskelig på flere måter. Er jeg glad for at han er død eller er jeg lei meg for å ha mistet den han var da han døde. Minnene som har kommet gjør at jeg forstår mer av hvorfor han døde. Ville jeg helst hatt det motsatt? Levd med fortrengte minner og fortsatt hatt en bror? Jeg vil nok si at jeg føler det mer riktig å ha minnene, men vil det da si at jeg er glad for at han er borte?
Jeg føler absolutt ingenting. Ikke trist eller glad eller sint, ingenting har tatt over innsiden.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 20. januar 2013 i deler, dissosiasjon

 

Søvn

Søvn er et stort kapittel, og et vanskelig kapittel i mitt liv. Det har det vært i perioder så lenge jeg kan huske.

Hos terapetuen har vi bestemt at vi skal ha dette som fokus for å endre dette. Jeg trenger mer søvn enn det jeg får nå. Og jeg trenger å informere spesielt de små om at det er ikke farlig lengre. Dette er vanskelig. Spesielt fordi jeg er redd selv. Jeg er redd for deres redsel, redd for det de bringer frem. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å være voksen nok til å ta vare på dem som jeg kanskje burde.

I timen i dag snakket M forbi meg og rett til de som er redde. Jeg tror hun holdt på en stund, men plutselig så kjente jeg en underlig ro innenfra. Og så mistet jeg resten av timen… husker bare at jeg fikk beskjed innenfra om at jeg måtte komme meg ut derfra og da var timen slutt, så det passet jo igrunn greit.

Jeg er spent på denne natten. Spent på om det har hatt noen virkning. Spent på om jeg kan få noen timer med rolig søvn.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 31. mai 2012 i deler, dissosiasjon, søvn

 

Ord og setninger

Noen ganger hører jeg at jeg sier ord og setninger jeg ikke helt vet hvor kommer fra. Ordene forteller om hvordan jeg har det, uten at jeg egentlig kjenner meg igjen i det ordene forteller. Jeg kjenner på mye skam i forhold til dette og føler at jeg er en stor løgner…

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 29. mai 2012 i deler, dissosiasjon